Bloggoppgave nr. 3: Les og referer/kommenter en artikkel.

Om det nye norskfaget.
Jeg fikk i oppgave å jobbe med artikkelen til Arne Johannes Aasen og Sture Nome fra 2005. De har skrevet forordet i boka Det nye norskfaget. Denne artikkelen tar for seg utfordringene til norskfaget i framtida sett fra ulike synsvinkler, og aktører innen ulike lag og forbund var samlet til ”Nasjonal konferanse om norskfaget” i Oslo 11. og 12. november 2004. Hensikten var å påvirke den gruppa som skulle skrive den nye læreplanen for norskfaget, så denne artikkelen er skrevet i forkant av Kunnskapsløftet 2006. Artikkelen tok for seg mange interessante tema, men jeg har valgt ut noen av de jeg fant mest interessante og som jeg vil referere til og kommentere her.

”Læreplaner er politiske og ideologiske tekster som speiler endringer i samfunnet og samfunnets måte å tenke om skole, læring, litteratur, språk og samfunn på”, skriver Aasen og Nome på side 9. At det skjer relativt raske endringer i samfunnet, forteller de mange læreplanene som har kommet ut de to siste tiårene. Tenk bare på hvilke endringer som data og internett førte til da det ble allemannseie utover på nittitallet. Verden ble ”åpen” for alle, og den digitale verden er for alvor kommet inn i skolen de ti siste årene. Alle sektorer innen arbeids- og samfunnsliv har stadig økende bruk av IKT, og dette fører til krav om kunnskap innenfor flere felt enn før, noe som også må komme inn i læreplanene. Dette medfører behov for stor fagkompetanse på området også innenfor lærerstanden.

Sakprosa er viet et eget punkt i artikkelen, og det er ikke uten grunn. Sjangeren sakprosa er vektlagt i den nye læreplanen, noe jeg også ser av min undersøkelse av utvalgte ord i læreplanen for norsk i bloggoppgave 1. Et par av de orda jeg valgte å sjekke, var sakprosa og sakspregede (tekster). Jeg fant ut (og vet) at det arbeides med sakprosasjangeren gjennom hele grunnskolen og, også på småtrinnet, og i videregående. Vekten av sakprosa inngår ”som en vesentlig del av ferdighets- eller redskapsfaget norsk”, står det i artikkelen (16). KAL-prosjektet viste at norskfaget tidligere i for liten grad hadde utviklet argumenterende ferdigheter hos elevene, hevdes det i artikkelen, da de arbeidet for mye med fortellinger. Derfor må sjangeren vektlegges i den nye læreplanen. Jeg har også erfart at denne sjangertypen har blitt ”valgt bort” av elever. De har holdt seg til de trygge fortellingsoppgavene. Fra min egen skolehverdag har jeg de samme erfaringene, og møtet med norsk i videregående ble tøffere enn det kunne ha vært hvis lesing og skriving av sakspregede tekster hadde vært en mer naturlig del av norskfaget gjennom hele grunnskolen. I dag er dette annerledes. Eksamensformene tvinger skolen og elevene til å arbeide med lesing og skriving av sakspregede tekster, og det mener jeg er bra. For hva møter barn og unge i voksen- og arbeidslivet? Jo, det er nettopp tekster i denne sjangeren. Svært mange skriver notat, referat og rapporter i en eller annen form i jobben sin, og mange har behov for å beherske kunsten med å skrive argumenterende og drøftende tekster i jobb og fritid. De aller fleste må tolke oppskrifter, arbeidsinstrukser, statistikker, grafer etc. flere ganger i løpet av livet. Vi skriver søknader, får kanskje avslag og må argumentere godt for å få gjennomslag for det vi søker om, vi drøfter og veier for og imot i ulike valgsituasjoner vi kommer opp i, både muntlig og skriftlig, og vi leser aviser med alle dens artikler, reportasjer og leserinnlegg. Sakprosa er den dominerende sjangeren innen tekster som de aller fleste voksne møter i hverdagen.

Mange medlemmer innen kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har vært redde for at et for sterkt fokus på ferdighetsaspektet i norskfaget ville gå på bekostning av den kulturelle, estetiske og historiske dimensjonen i faget og avkanonisere de tidligere kanoniserte historiske tekstene fra 1800-tallets sentrale forfattere som Wergeland, Welhaven, Collett, Aasen, Vinje, Bjørnson, Lie, Kielland, Ibsen, Garborg og Skram, hevdes det i artikkelen. Debatten om kanon i skolen har ikke blitt mindre etter de dårlige resultatene norske elever får på PISA-undersøkelser. Blir presset på å få høyere score på slike undersøkelser så stort at det går utover den kulturelle og estetiske siden av norskfaget? Det mener ikke Aasen og Nome. De avdramatiserer problemstillingen ved at de tolker det nye utkastet til læreplanen som at det imøtekommer ”utfordringen med å utvikle konkrete og målbare kompetansemål for ferdighetene, samtidig som det tar vare på den kulturelle og historiske dimensjonen ved norskfaget” (21). De mener at utkastet ivaretar den kulturelle dimensjonen ved faget og at det er god balanse mellom kulturfaget og redskapsfaget norsk.

Et annet aspekt ved slike kunnskapsundersøkelser jeg lenge har fundert på, er hvorfor Finland alltid gjør det så bra. I artikkelen er dette forklart med at lærerne har høy status i Finland, de tjener godt, og det er høye opptakskrav til allmennlærerutdanningen. Morsmållæreren er i tillegg kun lærer i morsmålet og ikke, slik som i Norge, lærer i flere fag. Slik blir det mer ekspertise i morsmålsundervisningen og dertil bedre resultat, hevdes det. Dette høres bra ut, og jeg tviler ikke på at det er slik. Men det jeg lurer på, er om det ellers er like faktorer som ligger bak disse undersøkelsene? I Norge er alle integrerte i skolen, og vi har en ganske høy andel av fremmedspråklige elever. De fleste av disse er medregnet når tall fra slike undersøkelser blir lagt frem. Hvordan forholder dette seg i Finland? De har ikke den samme innvandringsprosenten som i Norge f.eks., og hvordan er det ellers med integrering i skolene? Hvem er medregnet i disse undersøkelsene? Et annet poeng er at finsk er et mye mer lydrett språk enn norsk, noe som gjør rettskrivingsprosessen enklere. Når dette er sagt, så ser også jeg at kunnskapsnivået er på et lavere nivå enn det burde ha vært hos mange av våre unge, ikke bare i norsk, men også i matematikk og engelsk. Her er det mange faktorer som spiller inn uten at jeg skal komme nærmere inn på det her.

Jeg har referert til noen punkter i artikkelen som jeg finner veldig interessante og har kommet med noen synspunkter til disse. Det er endringer i samfunnet, den digitale verden vi lever i og for lavt kunnskapsnivå generelt som fører til stor debatt i hvordan skolen skal være og hva undervisningen skal inneholde. Det har til slutt resultert i den læreplanen vi har nå.