På siste samling - uke 13 - fikk vi i oppgave å lage en lyrikkmontasje i norskdidaktikk. Jeg valgte diktet "Du var vinden" av Olav H. Hauge. Dette er første gang jeg prøver noe slik, og resultatet ble deretter, men her kommer den i alle fall:
Nei, det gjør den ikke, ser jeg. Opplastingen mislyktes. Jeg får feilmelding, vet ikke hvorfor det ikke går. Her har jeg mer å lære, ser det ut til. Har dere noen gode tips for at jeg skal få til dette? (Jeg trykte på "Legg til video-knappen" ovenfor og bladde fram powerpoint-dokumentet mitt. Opplastingen startet, men jeg fikk feilmelding før den var fullført).
Vi fikk to timer på å lage denne lyrikkmontasjonen. For meg ble det knapt med tid. Jeg rakk ikke å finpusse den. Jeg rakk heller ikke å prøve ut hvor mange sekunder det skulle være mellom hvert bilde og mellom bilde og tekst. Jeg brukte alt for lang tid til å lete opp bilder som skulle passe til diktets tekst.
Det var morsomt å tolke dikt vha skrift, bilde og bevegelse. Jeg tror dette er en utmerket måte å arbeide med dikt på i en klasse, i hvert fall på ungdomsskolen. Jeg har norsk i en tiendeklasse, og elevene her er veldig flinke når det gjelder digitale verktøy. De lager flotte presentasjoner når de framfører ulike emner, og jeg tror min klasse ville likt å arbeide med dikt ved å lage en lyrikkmontasje. Håper jeg får anledning til å prøve det ut i klassen før skoleårets slutt. Ifølge Kunnskapsløftet er det også riktig, og viktig, å bruke digitale verktøy i undervisningen. Det er både motiverende og engasjerende for elevene, og jeg erfarer at alle får til gode sluttprodukt ved slike presentasjoner. Jeg tror også elevene vil bli mer motivert til å gå i dybden i diktet når de skal lage slike presentasjoner, tror de vil gå mer inn for å "forstå" diktet slik at de finne symbolske bilder etc. til det.
Det var veldig greit å få prøve dette, og jeg skjønner at her gjør øving en til mester.
tirsdag 7. april 2009
onsdag 28. januar 2009
søndag 5. oktober 2008
Bloggoppgave nr. 3: Les og referer/kommenter en artikkel.
Om det nye norskfaget.
Jeg fikk i oppgave å jobbe med artikkelen til Arne Johannes Aasen og Sture Nome fra 2005. De har skrevet forordet i boka Det nye norskfaget. Denne artikkelen tar for seg utfordringene til norskfaget i framtida sett fra ulike synsvinkler, og aktører innen ulike lag og forbund var samlet til ”Nasjonal konferanse om norskfaget” i Oslo 11. og 12. november 2004. Hensikten var å påvirke den gruppa som skulle skrive den nye læreplanen for norskfaget, så denne artikkelen er skrevet i forkant av Kunnskapsløftet 2006. Artikkelen tok for seg mange interessante tema, men jeg har valgt ut noen av de jeg fant mest interessante og som jeg vil referere til og kommentere her.
”Læreplaner er politiske og ideologiske tekster som speiler endringer i samfunnet og samfunnets måte å tenke om skole, læring, litteratur, språk og samfunn på”, skriver Aasen og Nome på side 9. At det skjer relativt raske endringer i samfunnet, forteller de mange læreplanene som har kommet ut de to siste tiårene. Tenk bare på hvilke endringer som data og internett førte til da det ble allemannseie utover på nittitallet. Verden ble ”åpen” for alle, og den digitale verden er for alvor kommet inn i skolen de ti siste årene. Alle sektorer innen arbeids- og samfunnsliv har stadig økende bruk av IKT, og dette fører til krav om kunnskap innenfor flere felt enn før, noe som også må komme inn i læreplanene. Dette medfører behov for stor fagkompetanse på området også innenfor lærerstanden.
Sakprosa er viet et eget punkt i artikkelen, og det er ikke uten grunn. Sjangeren sakprosa er vektlagt i den nye læreplanen, noe jeg også ser av min undersøkelse av utvalgte ord i læreplanen for norsk i bloggoppgave 1. Et par av de orda jeg valgte å sjekke, var sakprosa og sakspregede (tekster). Jeg fant ut (og vet) at det arbeides med sakprosasjangeren gjennom hele grunnskolen og, også på småtrinnet, og i videregående. Vekten av sakprosa inngår ”som en vesentlig del av ferdighets- eller redskapsfaget norsk”, står det i artikkelen (16). KAL-prosjektet viste at norskfaget tidligere i for liten grad hadde utviklet argumenterende ferdigheter hos elevene, hevdes det i artikkelen, da de arbeidet for mye med fortellinger. Derfor må sjangeren vektlegges i den nye læreplanen. Jeg har også erfart at denne sjangertypen har blitt ”valgt bort” av elever. De har holdt seg til de trygge fortellingsoppgavene. Fra min egen skolehverdag har jeg de samme erfaringene, og møtet med norsk i videregående ble tøffere enn det kunne ha vært hvis lesing og skriving av sakspregede tekster hadde vært en mer naturlig del av norskfaget gjennom hele grunnskolen. I dag er dette annerledes. Eksamensformene tvinger skolen og elevene til å arbeide med lesing og skriving av sakspregede tekster, og det mener jeg er bra. For hva møter barn og unge i voksen- og arbeidslivet? Jo, det er nettopp tekster i denne sjangeren. Svært mange skriver notat, referat og rapporter i en eller annen form i jobben sin, og mange har behov for å beherske kunsten med å skrive argumenterende og drøftende tekster i jobb og fritid. De aller fleste må tolke oppskrifter, arbeidsinstrukser, statistikker, grafer etc. flere ganger i løpet av livet. Vi skriver søknader, får kanskje avslag og må argumentere godt for å få gjennomslag for det vi søker om, vi drøfter og veier for og imot i ulike valgsituasjoner vi kommer opp i, både muntlig og skriftlig, og vi leser aviser med alle dens artikler, reportasjer og leserinnlegg. Sakprosa er den dominerende sjangeren innen tekster som de aller fleste voksne møter i hverdagen.
Mange medlemmer innen kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har vært redde for at et for sterkt fokus på ferdighetsaspektet i norskfaget ville gå på bekostning av den kulturelle, estetiske og historiske dimensjonen i faget og avkanonisere de tidligere kanoniserte historiske tekstene fra 1800-tallets sentrale forfattere som Wergeland, Welhaven, Collett, Aasen, Vinje, Bjørnson, Lie, Kielland, Ibsen, Garborg og Skram, hevdes det i artikkelen. Debatten om kanon i skolen har ikke blitt mindre etter de dårlige resultatene norske elever får på PISA-undersøkelser. Blir presset på å få høyere score på slike undersøkelser så stort at det går utover den kulturelle og estetiske siden av norskfaget? Det mener ikke Aasen og Nome. De avdramatiserer problemstillingen ved at de tolker det nye utkastet til læreplanen som at det imøtekommer ”utfordringen med å utvikle konkrete og målbare kompetansemål for ferdighetene, samtidig som det tar vare på den kulturelle og historiske dimensjonen ved norskfaget” (21). De mener at utkastet ivaretar den kulturelle dimensjonen ved faget og at det er god balanse mellom kulturfaget og redskapsfaget norsk.
Et annet aspekt ved slike kunnskapsundersøkelser jeg lenge har fundert på, er hvorfor Finland alltid gjør det så bra. I artikkelen er dette forklart med at lærerne har høy status i Finland, de tjener godt, og det er høye opptakskrav til allmennlærerutdanningen. Morsmållæreren er i tillegg kun lærer i morsmålet og ikke, slik som i Norge, lærer i flere fag. Slik blir det mer ekspertise i morsmålsundervisningen og dertil bedre resultat, hevdes det. Dette høres bra ut, og jeg tviler ikke på at det er slik. Men det jeg lurer på, er om det ellers er like faktorer som ligger bak disse undersøkelsene? I Norge er alle integrerte i skolen, og vi har en ganske høy andel av fremmedspråklige elever. De fleste av disse er medregnet når tall fra slike undersøkelser blir lagt frem. Hvordan forholder dette seg i Finland? De har ikke den samme innvandringsprosenten som i Norge f.eks., og hvordan er det ellers med integrering i skolene? Hvem er medregnet i disse undersøkelsene? Et annet poeng er at finsk er et mye mer lydrett språk enn norsk, noe som gjør rettskrivingsprosessen enklere. Når dette er sagt, så ser også jeg at kunnskapsnivået er på et lavere nivå enn det burde ha vært hos mange av våre unge, ikke bare i norsk, men også i matematikk og engelsk. Her er det mange faktorer som spiller inn uten at jeg skal komme nærmere inn på det her.
Jeg har referert til noen punkter i artikkelen som jeg finner veldig interessante og har kommet med noen synspunkter til disse. Det er endringer i samfunnet, den digitale verden vi lever i og for lavt kunnskapsnivå generelt som fører til stor debatt i hvordan skolen skal være og hva undervisningen skal inneholde. Det har til slutt resultert i den læreplanen vi har nå.
Om det nye norskfaget.
Jeg fikk i oppgave å jobbe med artikkelen til Arne Johannes Aasen og Sture Nome fra 2005. De har skrevet forordet i boka Det nye norskfaget. Denne artikkelen tar for seg utfordringene til norskfaget i framtida sett fra ulike synsvinkler, og aktører innen ulike lag og forbund var samlet til ”Nasjonal konferanse om norskfaget” i Oslo 11. og 12. november 2004. Hensikten var å påvirke den gruppa som skulle skrive den nye læreplanen for norskfaget, så denne artikkelen er skrevet i forkant av Kunnskapsløftet 2006. Artikkelen tok for seg mange interessante tema, men jeg har valgt ut noen av de jeg fant mest interessante og som jeg vil referere til og kommentere her.
”Læreplaner er politiske og ideologiske tekster som speiler endringer i samfunnet og samfunnets måte å tenke om skole, læring, litteratur, språk og samfunn på”, skriver Aasen og Nome på side 9. At det skjer relativt raske endringer i samfunnet, forteller de mange læreplanene som har kommet ut de to siste tiårene. Tenk bare på hvilke endringer som data og internett førte til da det ble allemannseie utover på nittitallet. Verden ble ”åpen” for alle, og den digitale verden er for alvor kommet inn i skolen de ti siste årene. Alle sektorer innen arbeids- og samfunnsliv har stadig økende bruk av IKT, og dette fører til krav om kunnskap innenfor flere felt enn før, noe som også må komme inn i læreplanene. Dette medfører behov for stor fagkompetanse på området også innenfor lærerstanden.
Sakprosa er viet et eget punkt i artikkelen, og det er ikke uten grunn. Sjangeren sakprosa er vektlagt i den nye læreplanen, noe jeg også ser av min undersøkelse av utvalgte ord i læreplanen for norsk i bloggoppgave 1. Et par av de orda jeg valgte å sjekke, var sakprosa og sakspregede (tekster). Jeg fant ut (og vet) at det arbeides med sakprosasjangeren gjennom hele grunnskolen og, også på småtrinnet, og i videregående. Vekten av sakprosa inngår ”som en vesentlig del av ferdighets- eller redskapsfaget norsk”, står det i artikkelen (16). KAL-prosjektet viste at norskfaget tidligere i for liten grad hadde utviklet argumenterende ferdigheter hos elevene, hevdes det i artikkelen, da de arbeidet for mye med fortellinger. Derfor må sjangeren vektlegges i den nye læreplanen. Jeg har også erfart at denne sjangertypen har blitt ”valgt bort” av elever. De har holdt seg til de trygge fortellingsoppgavene. Fra min egen skolehverdag har jeg de samme erfaringene, og møtet med norsk i videregående ble tøffere enn det kunne ha vært hvis lesing og skriving av sakspregede tekster hadde vært en mer naturlig del av norskfaget gjennom hele grunnskolen. I dag er dette annerledes. Eksamensformene tvinger skolen og elevene til å arbeide med lesing og skriving av sakspregede tekster, og det mener jeg er bra. For hva møter barn og unge i voksen- og arbeidslivet? Jo, det er nettopp tekster i denne sjangeren. Svært mange skriver notat, referat og rapporter i en eller annen form i jobben sin, og mange har behov for å beherske kunsten med å skrive argumenterende og drøftende tekster i jobb og fritid. De aller fleste må tolke oppskrifter, arbeidsinstrukser, statistikker, grafer etc. flere ganger i løpet av livet. Vi skriver søknader, får kanskje avslag og må argumentere godt for å få gjennomslag for det vi søker om, vi drøfter og veier for og imot i ulike valgsituasjoner vi kommer opp i, både muntlig og skriftlig, og vi leser aviser med alle dens artikler, reportasjer og leserinnlegg. Sakprosa er den dominerende sjangeren innen tekster som de aller fleste voksne møter i hverdagen.
Mange medlemmer innen kirke-, utdannings- og forskningskomiteen har vært redde for at et for sterkt fokus på ferdighetsaspektet i norskfaget ville gå på bekostning av den kulturelle, estetiske og historiske dimensjonen i faget og avkanonisere de tidligere kanoniserte historiske tekstene fra 1800-tallets sentrale forfattere som Wergeland, Welhaven, Collett, Aasen, Vinje, Bjørnson, Lie, Kielland, Ibsen, Garborg og Skram, hevdes det i artikkelen. Debatten om kanon i skolen har ikke blitt mindre etter de dårlige resultatene norske elever får på PISA-undersøkelser. Blir presset på å få høyere score på slike undersøkelser så stort at det går utover den kulturelle og estetiske siden av norskfaget? Det mener ikke Aasen og Nome. De avdramatiserer problemstillingen ved at de tolker det nye utkastet til læreplanen som at det imøtekommer ”utfordringen med å utvikle konkrete og målbare kompetansemål for ferdighetene, samtidig som det tar vare på den kulturelle og historiske dimensjonen ved norskfaget” (21). De mener at utkastet ivaretar den kulturelle dimensjonen ved faget og at det er god balanse mellom kulturfaget og redskapsfaget norsk.
Et annet aspekt ved slike kunnskapsundersøkelser jeg lenge har fundert på, er hvorfor Finland alltid gjør det så bra. I artikkelen er dette forklart med at lærerne har høy status i Finland, de tjener godt, og det er høye opptakskrav til allmennlærerutdanningen. Morsmållæreren er i tillegg kun lærer i morsmålet og ikke, slik som i Norge, lærer i flere fag. Slik blir det mer ekspertise i morsmålsundervisningen og dertil bedre resultat, hevdes det. Dette høres bra ut, og jeg tviler ikke på at det er slik. Men det jeg lurer på, er om det ellers er like faktorer som ligger bak disse undersøkelsene? I Norge er alle integrerte i skolen, og vi har en ganske høy andel av fremmedspråklige elever. De fleste av disse er medregnet når tall fra slike undersøkelser blir lagt frem. Hvordan forholder dette seg i Finland? De har ikke den samme innvandringsprosenten som i Norge f.eks., og hvordan er det ellers med integrering i skolene? Hvem er medregnet i disse undersøkelsene? Et annet poeng er at finsk er et mye mer lydrett språk enn norsk, noe som gjør rettskrivingsprosessen enklere. Når dette er sagt, så ser også jeg at kunnskapsnivået er på et lavere nivå enn det burde ha vært hos mange av våre unge, ikke bare i norsk, men også i matematikk og engelsk. Her er det mange faktorer som spiller inn uten at jeg skal komme nærmere inn på det her.
Jeg har referert til noen punkter i artikkelen som jeg finner veldig interessante og har kommet med noen synspunkter til disse. Det er endringer i samfunnet, den digitale verden vi lever i og for lavt kunnskapsnivå generelt som fører til stor debatt i hvordan skolen skal være og hva undervisningen skal inneholde. Det har til slutt resultert i den læreplanen vi har nå.
fredag 3. oktober 2008
Læreplanen i norsk - Kunnskapsløftet
Arbeids- og samfunnslivet er mer skriftdominert enn noen gang tidligere, først og fremst grunnet IKT. Økt bruk av IKT generelt i alle sektorer gjør at det stilles høyere krav til lese- og skriveferdigheter. Innenfor stadig flere yrker og sektorer opplever vi større krav til rapportering og bruk av skjema. Nytt og moderne produksjonsutstyr i mange bedrifter krever evne til å lese og formidle manualer og instruksjoner knyttet til bruken av utstyret. Veldig mye av det vi skriver som voksne, er sakprega skriving, slik som søknader, brev, rapporter, oppgaver, artikler og referat. For å gjøre dagens elever best mulig istand til å møte disse utfordringene, er det viktig å gi dem god trening i både sakprega lesing og skriving.
Jeg vil se på hvor sterkt Kunnskapsløftet vektlegger sakprega skriving og lesing i grunnskolen. Jeg søkte på ordene sakprosa og relaterte ord som sakspreget, sakspreget og sakspregede. Jeg fant 7 forekomster av ordet sakprosa og en forekomst hver av de tre andre. "Å lære seg å lese og skrive er også å lære seg å tolke og beherske nye sjangrer", sier Dagrun Skjelbred i Elevenes Tekst. Med Kunnskapsløftet 2006 ser jeg at sakprega skriving er vektlagt helt ned på småskoletrinnet, og et av kompetansamåla etter 4. årstrinn er at eleven skal kunne "skrive fortellinger, dikt, brev og sakpreget tekst". Det skal legges mer vekt på saktekster. De forventningene som har vært knyttet til krav om saklighet i tekstene, dvs. for-og-imot-tekstene, kan være vanskelig å følge for en elev med stort engasjement på den ene sida. Denne "ideale" tekst møter vi ikke så ofte i virkeligheten, men denne forventningen har bremset utviklingen av sakprega skriving i skolen lenge, påstår Ingrid Rygg i Norskdidaktikk - ei grunnbok. Det har også jeg sett, men dette er heldigvis endret. Argumenterende skriving er nå en like selvfølgelig sjanger på småskoletrinnet som i ungdomsskolen. Elever kan alt i småtrinnet skrive appellative tekster om hobbyer, bøker, filmer, dyr, for-og-imot-tekster om sunn og usunn mat, aldersgrense for å få mobil, dataspill osv. De skriver også informative tekster om familien sin, hjemstedet sitt, seg selv m.m. Som voksne vil de møte veldig mange sakprega tekster som er av typen informative. Derfor er jeg glad for at Kunnskapsløftet tar denne sjangeren på alvor og har den med som et kompetansemål etter både 2. ("... finne faktabøker på biblioteket til egen lesing"), 4. (nevnt ovenfor), 7. (...lese sakprosatekster og sakspreget skriving) og 10. årstrinn (lese og skrive tekster, både skjønnlitterære og sakspregede...).
Jeg har erfart at mange elever i ungdomsskolen, først og fremst jenter, tidligere har gruet seg når de møter saksprega oppgaver som langsvarsoppgaver. De velger helst de "fortellende" oppgavene. I videregående vil de møte enda mer av slike sakprega oppgaver, derfor er det viktig at ungdommene behersker sjangeren - og det mener jeg at Kunnskapsløftet 2006 har prøvd å ta høyde for gjennom kompetansemåla sine.
Jeg så også på begrepet uttrykke. Det fant jeg 13 ganger i læreplanen for norsk. Det går selvfølgelig på å uttrykke seg muntlig og skriftlig, men også å uttrykke egne følelser og meninger, egne tekstopplevelser gjennom ord, bevegelser, musikk..., uttrykke kunnskap, erfaring, opplevelser, uttrykke tanker om språk, personer, uttrykke egne standpunkt og egne opplevelser, egne meninger i diskusjoner og uttrykke seg presist og med et variert og nyansert ordforråd. Begrepet fant jeg i kompetansemåla etter alle de nevnte årstrinn (2., 4., 7. og 10.). Det forteller meg at kunsten å uttrykke seg, både muntlig og skriftlig, er høyt vektlagt i dagens samfunn, noe jeg også har poengtert i innledningen min (viktigheten av å beherske skriftlig). Jeg ser også paralleller med det som er beskrevet om å uttrykke seg til kunsten å beherske sakprega tekster, både å lese dem og å skrive tekster i denne sjangeren. Men det er minst like viktig å beherske det muntlige i dagens digitale og mediesamfunn. Mange elever får ekstra oppfølging gjennom grunnskolen for å oppøve den muntlige ferdigheten, det samme får mange som strever med å uttrykke seg skriftlig.
Kunnskapsløftet har poengtert viktigheten av det å kunne "uttrykke" seg, og så blir det opp til hver enkelt skole (og lærer) å legge opp undervisningen slik at elevene når disse måla. Dette avhenger selvsagt mye av ressurser som igjen er avhengig av økonomi, men denne biten lar jeg ligge, for da går jeg snart inn i den politiske verden.
Jeg vil se på hvor sterkt Kunnskapsløftet vektlegger sakprega skriving og lesing i grunnskolen. Jeg søkte på ordene sakprosa og relaterte ord som sakspreget, sakspreget og sakspregede. Jeg fant 7 forekomster av ordet sakprosa og en forekomst hver av de tre andre. "Å lære seg å lese og skrive er også å lære seg å tolke og beherske nye sjangrer", sier Dagrun Skjelbred i Elevenes Tekst. Med Kunnskapsløftet 2006 ser jeg at sakprega skriving er vektlagt helt ned på småskoletrinnet, og et av kompetansamåla etter 4. årstrinn er at eleven skal kunne "skrive fortellinger, dikt, brev og sakpreget tekst". Det skal legges mer vekt på saktekster. De forventningene som har vært knyttet til krav om saklighet i tekstene, dvs. for-og-imot-tekstene, kan være vanskelig å følge for en elev med stort engasjement på den ene sida. Denne "ideale" tekst møter vi ikke så ofte i virkeligheten, men denne forventningen har bremset utviklingen av sakprega skriving i skolen lenge, påstår Ingrid Rygg i Norskdidaktikk - ei grunnbok. Det har også jeg sett, men dette er heldigvis endret. Argumenterende skriving er nå en like selvfølgelig sjanger på småskoletrinnet som i ungdomsskolen. Elever kan alt i småtrinnet skrive appellative tekster om hobbyer, bøker, filmer, dyr, for-og-imot-tekster om sunn og usunn mat, aldersgrense for å få mobil, dataspill osv. De skriver også informative tekster om familien sin, hjemstedet sitt, seg selv m.m. Som voksne vil de møte veldig mange sakprega tekster som er av typen informative. Derfor er jeg glad for at Kunnskapsløftet tar denne sjangeren på alvor og har den med som et kompetansemål etter både 2. ("... finne faktabøker på biblioteket til egen lesing"), 4. (nevnt ovenfor), 7. (...lese sakprosatekster og sakspreget skriving) og 10. årstrinn (lese og skrive tekster, både skjønnlitterære og sakspregede...).
Jeg har erfart at mange elever i ungdomsskolen, først og fremst jenter, tidligere har gruet seg når de møter saksprega oppgaver som langsvarsoppgaver. De velger helst de "fortellende" oppgavene. I videregående vil de møte enda mer av slike sakprega oppgaver, derfor er det viktig at ungdommene behersker sjangeren - og det mener jeg at Kunnskapsløftet 2006 har prøvd å ta høyde for gjennom kompetansemåla sine.
Jeg så også på begrepet uttrykke. Det fant jeg 13 ganger i læreplanen for norsk. Det går selvfølgelig på å uttrykke seg muntlig og skriftlig, men også å uttrykke egne følelser og meninger, egne tekstopplevelser gjennom ord, bevegelser, musikk..., uttrykke kunnskap, erfaring, opplevelser, uttrykke tanker om språk, personer, uttrykke egne standpunkt og egne opplevelser, egne meninger i diskusjoner og uttrykke seg presist og med et variert og nyansert ordforråd. Begrepet fant jeg i kompetansemåla etter alle de nevnte årstrinn (2., 4., 7. og 10.). Det forteller meg at kunsten å uttrykke seg, både muntlig og skriftlig, er høyt vektlagt i dagens samfunn, noe jeg også har poengtert i innledningen min (viktigheten av å beherske skriftlig). Jeg ser også paralleller med det som er beskrevet om å uttrykke seg til kunsten å beherske sakprega tekster, både å lese dem og å skrive tekster i denne sjangeren. Men det er minst like viktig å beherske det muntlige i dagens digitale og mediesamfunn. Mange elever får ekstra oppfølging gjennom grunnskolen for å oppøve den muntlige ferdigheten, det samme får mange som strever med å uttrykke seg skriftlig.
Kunnskapsløftet har poengtert viktigheten av det å kunne "uttrykke" seg, og så blir det opp til hver enkelt skole (og lærer) å legge opp undervisningen slik at elevene når disse måla. Dette avhenger selvsagt mye av ressurser som igjen er avhengig av økonomi, men denne biten lar jeg ligge, for da går jeg snart inn i den politiske verden.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
